Pål Strandbakken - oktober 2000

Karin Sveen debuterte i 1975, 27 år gammel, med diktsamlingen Vinterhagen. Hun utga to diktsamlinger til for hun prosadebuterte med novellesamlingen Døtre i 1980. Siden har hun skrevet fem romaner, et par diktsamlinger pluss essayboka Den kultiverte lidelse. En bok om kropp og samfunn fra 1997.

Jeg er i utgangspunktet ikke en av Karin Sveens lesere; hun er ikke en av mine forfattere, uten at jeg har noen formening om hvorfor. Egentlig tror jeg vel at det er tilfeldigheter som avgjør at man begynner å interessere seg for noen forfatterskap og ikke for andre. For meg er altså Karin Sveen en forfatter jeg har hørt om siden annen halvdel av syttitallet, men aldri har lest noe av. I forbindelse med noen avisdebatter bestemte jeg meg en gang for å lese romanen Hannas hus fra 1991, men noe kom i veien. Derfor er Klassereise. Et livshistorisk essay (Oktober 2000) det første jeg har lest av henne. Selv om jeg er befridd for plikten til å utdele dumme terningkast, vil jeg gjerne ha sagt at jeg synes det er en veldig god bok; kanskje til og med et betydelig verk, men den type pompøse dommer bør man vanligvis helst vente noen år med.

Begrepet "klassereise" har avgjort vært mer fremme i svensk enn i norsk debatt. Etter å ha fullført Sveens bok anskaffet jeg Ronny Ambjörnssons Mitt förnamn er Ronny fra 1996; det er den tittelen i Sveens litteraturliste som minner mest om hennes eget prosjekt. Det skal imidlertid ikke på noen måte forstås som en påstand om imitasjon eller om innholdsmessig eller tematisk avhengighet. Jeg synes bare at jeg får et mer interessant perspektiv på deler av Sveens bok ved å sammenlikne den med Ambjörnssons – ved å være bevisst på likheter og forskjeller. Derfor bruker jeg den som en slags kontrast.

På mange måter er nok fortellingen om vertikal sosial mobilitet en av de viktigste generelle fortellingene fra og om det forrige århundret. En rekke studier på makronivå og forsøksvise sosiologiske begrepsdannelser - utdanningssamfunn, postindustrielt samfunn osv. - har tematisert økningen i antallet "middelklasseposisjoner" i de moderniserte samfunnene og betydningen av utdannelse som kvalifisering for disse posisjonene. Denne klassereise-sjangeren fremstår da som en innenfrafortelling om de betydelige endringene i klasse- og lagdelingssystemet i Vesten. Sveens undertittel er "et livshistorisk essay", og det er åpenbart ikke en selvbiografi (selv om det like åpenbart trekker på forfatterens liv og erfaring). Hun omtaler ikke sin debut i 1975, selv om vi må tro at det var en viktig begivenhet for en 27 år gammel jente fra arbeiderklassen, og når hun skriver om universitetsutdannelsen, så oppgir hun aldri - si vidt jeg kan se - hvilke fag eller grader hun har tatt. Klassereise er kun selvbiografi i den grad det selvbiografiske materialet har mening i forhold til forfatterens intensjoner.

I den forstand kan boka kanskje ha noe til felles med Harald Berntsens Det lange friminuttet (1998), men der hvor Berntsen er nærmest ensidig opptatt av politikk og det kollektive - Porsgrunn Gymnas som mytologisk arnested for en historisk-sosiologisk endring av rekrutteringsbasen for Universitetet - er Sveen opptatt av noe annet. Kanskje noe dypere, og i alle fall noe som er vanskeligere å formidle.

Når jeg sammenlikner Sveens og Ambjörnssons tekster, så er det særlig to ting som blir tydelig. Det første peker mot en forskjell mellom forfatternes løp: I Mitt förnamn er Ronny er det helt klart at klassereisen er et bevisst prosjekt, er prosjekt som settes i gang av forfatterens mor når det går opp for henne at sønnen "er flink på skolen" eller "har lett for det". Den unge Ronny får som eldste barn - og dessuten som sønn - i oppgave å heve familiens status; dessuten skal han samtidig uttrykke den svenske moderniteten, hvor talenter fra arbeiderklassen skal få en sjanse til å komme opp og frem.

Karin Sveen ser på sin side ut til å begynne sin klassereise mer til tross for enn på grunn av. I og med at ingen i hennes miljø ser ut til å ha bestemte forventninger til at en arbeiderklassejente skal drive det til noe, får hennes "vekst" et tilfeldig og individualistisk preg. Fraværet av forventninger gir en slags frihet. Nettopp fordi hun er jente, får hun lov til å dyrke mer aparte tilbøyeligheter, som å begynne på latinlinja på gymnaset, noe som en arbeiderklassegutt nok ville ha funnet svært vanskelig. Karin Sveen er ikke på marsj gjennom klassesamfunnets opplæringsanstalter med blikket festet på karriere og oppdrift, men heller en som snubler litt fremover og generelt sikter for lavt i forhold til evner og motivasjon.

Hun trekker seg bl.a. i første omgang fra et akademisk løp fordi hun ikke klarer tanken på at studielånet ville overføres til og belaste hennes foreldre dersom hun selv skulle dø. Underklassestudenters angst for lånefinansiert utdannelse er velkjent, selv om Sveens konkrete begrunnelse for gjeldsangst virker original.

I en enkel verden kunne jeg kanskje ha skrevet at Sveen reiser ut av underklassen og inn i "middelklassen". Men verden er ikke enkel. Hvorfor jåler jeg det hele til med å snakke om,  eller skrive, "inn i noe annet"? Fordi klassebegrepet trekker på en økonomisk dimensjon - det er knyttet til Marx – og det refererer i siste instans til individets plass i produksjonssystemet. Og selv løsrevet fra Marx er det klart at det refererer til det som hos Bourdieu kalles for økonomisk kapital (lønn, formue, kapitalinntekter). Men reisemetaforen, som både innebærer at man opplever nye landskaper og at man er en annen når man kommer tilbake, er ikke på langt nær så sterk når temaet bare er penger og rikdom. (Jf. de evinnelige lottomillionærreklamene: Alle lottomillionærene bruker sin nye rikdom til å finansiere underklasse- eller "lavkasteprosjekter". De forblir "seg selv". De reiser ingen steder. Eller kanskje til Florida.)

Den viktigste likheten mellom Sveens og Ambjörnssons fortellinger handler om betydningen av den kulturelle kapitalen. Det er den som innebærer tapt uskyld, det er den som gir snittet i øyet som endrer blikket. Det er sannsynlig at mange av Sveens venninner fikk rekkehus og stasjonsvogn lenge før hun fikk det, mens det hun fikk (eller tok), var noe annet, noe det kan være vanskelig å forklare hva er. Derfor er det på en måte helt greit eller helt korrekt at hun ikke nevner hva hun studerte (det er mulig at hun roper det på side 216, se sitat lenger ned, men det er i tilfelle godt skjult). David Macy skriver i sin Foucault-biografi orn studiet ved Ecole Normale Supérieure: "the object of a normalien's study was the mastery of culture rather than familiarity with a syllabus" (Macy 1995, s. 26). Vår skandinavisk-sosialdemokratiske billigutgave av den franske eliteskolens mastery of culture er det som gjør tapet av uskyld så definitiv, og som umuliggjør en tilbakevending.

Og det er ikke minst det som gjør at underklassestudenter utvikler et ambivalent forhold til sin egen utdannelse; kostnadene blir høyere når det du har kjempet for å få del i, gjør deg til en fremmed i det miljøet som i utgangspunktet formet deg. Det er lett å komme tilbake til the 'Hood med penger, dop, damer og dyre biler. Atskillig vanskeligere er det å komme tilbake med tweedjakke, hornbriller og forfatterskapet til en samling artikler om forholdet mellom Wittgensteins begrep om språkspill og Kuhns paradigmebegrep. Kanskje dette er en delårsak til at skoleflinke arbeiderklassegutter så ofte velger ingeniørfag når de får sjansen til høyere utdannelse. Da tjener du bedre og bestemmer en del. Og viktigst: Du driver med noe ordentlig.

Verken Sveen eller Ambjörnsson tar opp utdannelsens synkende profittrate - at man opplever at mye av statusen og stasen ved å komme frem er blitt borte fordi for mange har gått den samme løypa samtidig. Ambjörnsson foretok sin reise før nivelleringen satte inn for fullt; han er født på trettitallet og var dermed ferdig utdannet før den egentlige eksplosjonen i høyere utdanning. Han ble et slags medlem av den klassen han aspirerte til, selv om han i liten grad kom til å føle seg hjemme i den.

Sveen, som er jevnaldrende med sekstiåtterkullet i Norge, kunne ha opplevd at verdien på utdannelsen ble undergravd når den ble (mer) alminnelig, men hun virker altså som en annen type reisende. Hvis du opplever et "Åndelig" liv som en belønning i seg selv, vil du i mindre grad være skuffet over at utdannelsen ikke brakte laurbær og sosial posisjon.

Jeg har så langt ensidig konsentrert meg om en historisk-sosiologisk og psykologisk lesning, som tar med seg én interessant dimensjon ved Sveens bok. En dimensjon som gjør sammenlikning med andre tekster - som her Mitt förnamn er Ronny - mulig og naturlig. Veldig mye av Klassereise går imidlertid utover dette. Volummessig handler kanskje så mye som halvparten av boka om noe annet - riktignok om noe beslektet, men utvilsomt noe annet.

I kortversjon kan vi si at hun gir en innenfraskildring av Giddens' modernitetsteorier om hvordan det oppleves å befinne seg mellom "høymoderne" (utdannet middelklasse), "moderne" (industriarbeiderklasse) og "førmoderne" (landbruksproletariat) logikker. I den øvelsen havner Sveen også innenfor en mer vitenskapsteoretisk eller – tilgi en grusom ordkonstruksjon – "vitenskapsteoriliknende" tematikk: en refleksjon over forholdet mellom skrift, forfatter og "virkelighet", som ikke er mindre gyIdig og interessant for skjønnlitteratur enn den er det for faglitteratur.

Og i enda en forlengelse av tema tar hun opp språkets, eller de ulike språkenes, klassekarakter. Følelsen av å komme til akademia med et ikke-universelt språk – til alt overmål med et slags morospråk for revyscenen – har rammet mange kull som har søkt utdannelse i Oslo. Her har studenter fra semiperiferien (Toten, Grenland, Østfold m.m.) vært hardere rammet enn nordlendinger, trøndere og vestlendinger, som har hatt regionale motidentiteter å trekke på. Mange har måttet forholde seg til denne problematikken, og alle sammen har vært klar over at det i siste instans har handlet om selvrespekt og identitet; om å ta på seg en språklig maske for å kunne bli en legitim deltaker i diskursen.

Karin er på besøk på jernstøperiet for å levere matpakke og kaffe til faren på ekstra kveldsskift:

Jeg synes det er veldig godt sagt, og dermed verdt å sitere. Men det er ikke først og fremst gjennom slike Kjartan Fløgstad-liknende formuleringer at teksten lever. De kommer heller som et slags tillegg.

Det er fryktelig trivielt, og dessuten utilbørlig ovenfra-og-ned-aktig, å påpeke at Karin Sveen skriver "godt". Det er på en måte grenser for hva man kan tillate seg å ytre om en som har vært forfatter i et kvart århundre. Hun gjør imidlertid noe med språket (eller i språket) som skaper et slags originalt synspunkt på verden. I en viss forstand er det vel dette som ideelt sett skiller en forfatter fra en skribent? Kanskje det fascinerende ved Klassereise nettopp er at den i hovedsak skjønnlitterære forfatteren bringer med seg noe annet inn i en hovedsakelig samfunnsvitenskapelig tematikk; at hennes kombinasjon av levd erfaring og erfaring som forfatter bidrar til at hun skaper noe unikt i skjæringspunktet mellom kunst og samfunnsvitenskap-aktig sakprosa.

På en helt annen måte enn Ambjörnssons i og for seg helt utmerkede bok opptar Klassereise meg lenge etter at jeg har lest den gjennom første gang. jeg antar at det betyr at forfatteren har lykkes med et eller annet. Og det viktigste hun har lykkes med, er kanskje nettopp at hun ikke innfrir leserens mest åpenbare forventninger. Det er en bok som definerer seg selv.

Kopirettigheter © Karin Sveen

Design Kihl