|
Reisen bort fra røttene. Turid
Larsen - Dagsavisen - 18. oktober
2000
I likhet med mange i sin generasjon har Karin Sveen (52) lagt ut på en klassereise. Med bakgrunn i arbeiderklassen har forfatteren beveget seg bort fra røttene sine, og mot noe annet som hun ikke helt kan definere. I boka «Klassereise» forsøker hun seg på en oppklaring.
- Å skrive denne boka har vært det mest inspirerende og nødvendige jeg har gjort, sier Karin Sveen om «Klassereise. Et livshistorisk essay». Og dermed antyder hun et livsprosjekt, et skrivearbeid som har modnet gjennom lang tid.
- Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i denne boka. Fordi det er mange i min generasjon som har gjort denne reisen, beveget seg inn i en ny verden, som ikke helt er deres. Noen vil hevde at vi er blitt en del av middelklassen. Men så enkelt er det ikke, mener Sveen.
- Personlig tror jeg ikke det er mulig å endre sin klassetilhørighet i løpet av en generasjon. Jeg tror det tar minst tre. Og vi tilhører ingen ny klasse, vi er på reise.
Språkarven
- Hva er ideen bak «Klassereise»?
- Jeg ville utforske og undersøke hva som egentlig skjer med mennesker fra vår klasse som foretar en slik reise. Det er gjort mange undersøkelser av sosiologisk og økonomisk art. Men så vidt jeg vet, ingen av denne typen. Det er ingen som har undersøkt hva dette innebærer kulturelt, intellektuelt og eksistensielt. Og jeg vil understreke at vi med røtter i arbeiderklassen ikke kommer fra et kulturløst sted. Jeg kan karakterisere det ved å si at vi har beveget oss mot en skriftkultur fra en kultur preget av muntlighet, preget av fortellingen. Å lytte til de voksnes fortellinger var et utdannelsessted. Det preget oss sosialt og intellektuelt.
- Jeg ser på min språkarv som den største og viktigste arven jeg har, sier Karin Sveen.
- Det var mora mi som forvaltet den. Hun kunne bruke språket, hun kunne bruke metaforer. Det slående språkbildet er typisk for denne kulturen. Derfor er det ingen tilfeldighet at jeg har kalt «Klassereise» for «Et livshistorisk essay». Å fortelle livshistorier er typisk for denne fortellerkulturen. En hendelse eller en episode som ikke bare fortelles, men som også blir gjenstand for diskurs, for samtale.
Og nettopp på den måten ligger den tett opp til essayet, som er en blanding av det episke og det analytiske.
Arbeiderpartiets klassereise
- Du er kritisk til Arbeiderpartiet i denne boka?
- Ja, fordi jeg mener at Arbeiderpartiet har beveget seg bort fra sine egentlige velgere, de svakeste i samfunnet. De var opprinnelig partiets berettigelse, og burde fortsatt være det. Men her kommer det paradoksale inn at også Arbeiderpartiet selv har foretatt en klassereise, og dermed fjernet seg fra de gruppene det skulle tjene. Dette kan avleses i språket. Partiets politikere snakker i øst og vest, et språk som ikke er rettet inn mot bestemte grupper. Det befester krisen i partiet, det har ikke et språk som forstås av de gruppene det skulle tjene. Og fortsatt er det en tredjedel av befolkningen, uten adekvat utdannelse, som havner i lavtlønte yrker.
- Selv var du engasjert i SV?
- Ja, og en av grunnene var at jeg der fant likesinnede, og et parti som var engasjert i kultur og kunnskap. Arbeiderpartiet har skjøvet disse gruppene fra seg ved ensidig å legge vekt på sosiale og økonomiske reformer. Og dette var mennesker som kunne vært med på å bygge ned frontene mellom kultur og politikk. Den gamle folkeopplysningstanken ble aldri fulgt opp skikkelig, mener
Sveen.
De andre stedene
Karin Sveen snakker og skriver om de andre stedene, bibliotekene, teatrene og kunstgalleriene.
- Jeg følte at når jeg gikk i teatret da brøt jeg meg inn i et annet selskap, et middelklassested der jeg ikke hørte hjemme. Disse stedene fortsatte dessverre for altfor mange innen arbeiderklassen å være slike «fremmede steder», steder der man følte seg hjemløs.
- En jente fra arbeiderklassen som velger latinlinja på Hamar Katedralskole var ikke så vanlig?
- Utdannelse ble sett på med skepsis i det miljøet jeg kom fra. Og spesielt hvis du var jente. Det var greit med utdannelse, men den burde være kortvarig. Før eller senere ble det mann og barn. Derfor ble det lærerskole, også for mitt vedkommende i første omgang. Men vi som har lagt ut på denne klassereisen kan aldri forlate vårt opphav, mener
Sveen.
- Det er der i språket vårt, i kodene, i tenkemåten og i kulturen. Vi har brutt ut, vi har forlatt opphavet vårt. Men vi har ennå ikke gått i land et annet sted.
|
